Dette er egentlig to fortellinger som langsomt løper sammen til én.
Den første begynner på en høyde i sørlige Östergötland, der en soldatgård ble etablert på 1700-tallet. Stedet lå vakkert, men krevende. Det var omgitt av skog, fullt av stein og hadde tynn, mager jord. Her måtte mennesker i to hundre år kjempe for å gjøre marken dyrkbar.
Stein ble brutt opp av jorden og lagt i røyser. Grøfter ble gravd, sprengt og holdt åpne. Alt for å få frem mat fra en jord som ikke ga noe gratis. Den nærliggende landsbyen måtte bidra til soldatens og hans families forsørgelse. Slik så livet ut her: møysommelig, felles og nær jorden.
Da soldatgårdsystemet opphørte rundt århundreskiftet 1900, fikk stedet et oppsving. En ny eier bygget en stor låve og lot bygge på en etasje på det lille torpet. Den dyrkede marken ble utvidet. Her fantes hest, kyr, gris og høns.
På 1930-tallet byttet gården eiere igjen. En ny bruker tok over og kjempet videre helt inn på 1960-tallet, da det meste av det aktive jordbruket ble nedlagt. Deretter begynte markene å gro igjen. Bygningene forfalt. Slektninger og senere leietakere brukte stedet som sommertorp, men ingen klarte helt å stoppe forfallet.
I 2014 ble gården kjøpt av en nabo som fremfor alt var interessert i skogen. Han innledet likevel en viktig redningsaksjon: nye tak ble lagt på huset, låven og uthuset. Deretter stoppet opprustningen. Sauene fortsatte å beite markene hvert år, men selve gården ble værende i en slags venting.
Til slutt ble den gamle ødegården lagt ut for salg. Der ble den liggende i flere år.
Helt til noen så noe annet enn forfall.
Et nytt livsstadium
De som så muligheten var My og Mats. Etter mange år med totalt fem barn i en sammensatt familie sto de overfor en ny livsfase. Barna hadde flyttet hjemmefra og spørsmålet ble plutselig større enn hvor de skulle bo. Det handlet om hvordan de ville leve.
De laget en liste over hva den fremtidige plassen måtte romme. Viktigst var muligheten til å bygge et moderne hus i nær kontakt med naturen.
Hus og arkitektur hadde vært med allerede fra begynnelsen i forholdet deres. Da My og Mats møttes for atten år siden, handlet en av deres første samtaler nettopp om det: hus, rom og drømmen om en gang å skape noe eget.
Nå var tiden inne.
— Vi innså at huset vi drømte om ikke fantes å kjøpe, sier de. I alle fall ikke i vår del av landet. Så da måtte vi bygge det selv.
Første besøk på ødegården skjedde en februardag for noen år siden. Det var ikke en sånn filmatisk ankomst der alt faller på plass med en gang. Marken var full av stein og stubber. I det gamle huset hadde grevlingen flyttet inn.
— Det var ikke kjærlighet ved første blikk, forteller de.
Men stedet hadde alt som sto på listen. Seks hektar beitemark. Spredte trær. En liten innsjø. Høyden. Stillheten. Muligheten til å bygge nytt uten å miste kontakten med det gamle.
De bestemte seg for å satse alt.
Handelen ble gjort opp og deretter fulgte et år med venting på fradeling. Da overtakelsen endelig var klar, tok de neste beslutning: sammen med sin husbygger skulle de først pusse opp det gamle huset, for senere å kunne bruke det som gjestehus.
Det ble åtte intense måneder.
Gulvene ble revet ut. En støpt plate kom på plass. Gulvvarme, vann, avløp og varmepumpe ble installert. Et teknisk rom ble bygget. Parallelt tilbrakte My og Mats all ledig tid på gården. De tok hånd om falne trær, la tilbake stein i gamle røyser og samlet grener til rishekker.
— Vi arbeidet som besatte, euforiske nybegynnere, sier de.
Samtidig gikk håndverkerne rolig og metodisk frem. Bit for bit fikk huset tilbake sin form og funksjon.
Drømmehuset tar form
Mens renoveringen pågikk, begynte planene for det nye huset å ta form. Infrastruktur for vann, avløp, varme og strøm ble trukket i bakken fra det gamle huset til stedet der det nye skulle ligge.
My og Mats visste mye om følelsen de ville oppnå, men de var usikre på hvordan den skulle realiseres. De søkte derfor etter en arkitekt og fikk gjennom venner tips om en arkitekt hos Strå arkitekter i Oslo.
De falt for verdiene: enkelhet, ærlighet, innebygde møbler og et nært forhold til naturen.
Etter renoveringen av det gamle huset fikk husbyggeren og hans håndverksgjeng en pause. Deretter kunne arbeidet med det nye huset begynne.
Resultatet ble et lavt, lavmælt og moderne hus. Tjueto meter langt og fem meter bredt. Et hus som ikke prøver å dominere stedet, men snarere legger seg til rette i landskapet.
Det rommer et kjøkken og stue på cirka 40 kvadratmeter, en gang/lounge og et soverom på cirka 20 kvadratmeter hver. I disse rommene er det åpent opp til mønet, med hvit panel og eikefinert MDF. Mellom rommene er det fire mindre kjerner, kledd i eikefiner, der bad, vaskerom og plassbygde møbelseksjoner får plass.
I vest åpner huset seg med glass fra gulv til tak. Utsikten er over et pastoralt og aldret landskap: steiner, trær, beitede gressflater og sporene etter dem som dyrket marken lenge tidligere.
I øst er husets innebygde ryggrad, med mye av oppbevaringen. Derfra ser man over til det gamle huset, bare ti meter unna. Det nye og det gamle ligger nær hverandre, som to kapitler i samme fortelling.
Husets panel og treterrasse kommer fra ni store lerketrær som fantes på eiendommen. Trevirket er grovt saget i kraftige dimensjoner og får langsomt gråne for å smelte inn i stedet. Taket er kledd med sedum, noe som forsterker følelsen av at huset hører hjemme der det står.
Derfor ble det en vedovn
I et så avskallet og gjennomtenkt hus blir hvert valg synlig. Materialene, proporsjonene og lyset må samspille. Detsamme gjelder ildstedet.
For My og Mats var det samtidig aldri tvil om at huset skulle ha en vedovn. Drømmen om huset handlet ikke bare om form og arkitektur, men også om en måte å leve på stedet.
Huset varmes med luft-vann-varmepumpe, men tanken er å holde grunntemperaturen noe lavere om vinteren og supplere med vedfyring. Veden finnes på egen gård. På den måten kan de både redusere strømforbruket og holde kostnadene nede.
Men det fantes også en annen, mer praktisk grunn. Huset ligger avsides, midt i naturen, med strømmen trukket via luftledninger. Det innebærer større sårbarhet ved strømbrudd.
— Vi ville kunne holde varmen en stund selv om strømmen forsvinner, forteller de. Og kunne lage enklere mat om det skulle trenges.
Til dette kom selvfølgelig noe mer menneskelig.
— Vi så også frem til kosen med ild. Så for oss var det selvsagt at drømmehuset skulle ha en vedovn.
Et moderne formspråk
At det skulle være en vedovn var altså gitt. Spørsmålet var hvilken.
Husets karakter er enkel, moderne og samtidig eksklusiv. Mange vedovner har et mer tradisjonelt uttrykk og passer ofte best i eldre hus, landkjøkken eller miljøer der formspråket allerede er historisk forankret. My og Mats søkte noe annet: renere linjer, mindre volum og et uttrykk som kunne fungere i et samtidsarkitekttegnet hjem.
Derfor falt blikket tidlig på Wamsler.
— Wamslers modeller er noen av de få som passer i en slik sammenheng, sier de.
De hadde også forsøkt å holde igjen på husets mål. Det nye huset er langt og smalt, med tydelige proporsjoner og få overflødige kvadratmeter. En altfor stor ovn hadde tatt for mye plass, både fysisk og visuelt.
Valget falt derfor på Wamsler W1-40.
— Den er nett, men fyller de funksjonene vi søkte. Vi visste egentlig allerede fra begynnelsen hvilken ovn vi ville ha.
W1-40 ble på den måten et naturlig valg. Den har vedovnens grunnfunksjoner, men uten å bryte med husets arkitektoniske idé. Den blir en bruksdetalj, en varmekilde og et samlingspunkt, men ikke et fremmed element.
Plasseringen mellom kjøkken og stue
Plasseringen ble også viktig. Arkitekten foreslo at ovnen skulle stå i enden av det kombinerte kjøkkenet og stuen. Det gjorde at den havnet nær sofaene, der ilden kunne oppleves under stille kvelder, men samtidig med kjøkkenet innenfor rekkevidde.
På den måten fikk ovnen en dobbeltrolle. Den hører til stuens ro og samtale, men også til kjøkkenets praktiske funksjon.
Det er en plassering som sier noe om hele huset. Grensene mellom nytte og skjønnhet, hverdag og drøm, er ikke spesielt skarpe. De løper snarere inn i hverandre.
Ilden blir derfor ikke en dekorasjon. Den blir et punkt å samles rundt. En måte å forankre rommet på, spesielt under de delene av året da landskapet utenfor glasspartiene blir mørkere, kaldere og mer avskåret.
— Vi ville ha et hus med moderne estetikk midt i naturen, sier My og Mats. Men også et hus der man faktisk kan leve godt.
Peisen blir en del av den ambisjonen. Ikke som nostalgi, men som nærvær. Den knytter sammen det moderne huset med stedets eldre historie: arbeidet, varmen, marken og behovet for et samlende midtpunkt.
En trygg leveranse
Da valget var tatt, ble Hans Forsman leverandør av ovnen. For My og Mats var opplevelsen ukomplisert på den måten en god leveranse gjerne skal være: tydelig kommunikasjon, relevante kontrollspørsmål og en leveranse som holdt planen.
— Hans Forsman fungerte som en pålitelig leverandør forventes å gjøre, sier de. De kommuniserte, stilte gode kontrollspørsmål og leverte i henhold til plan.
I et prosjekt der nesten hver beslutning påvirker neste trinn, er nettopp det viktig. Et ildsted er ikke bare et produkt som skal settes inn i et rom. Det skal fungere med husets arkitektur, skorstein, plassering, sikkerhetsavstand og hverdagsliv. Når det fungerer, blir resultatet selvsagt. Nesten som om ovnen alltid var ment å stå akkurat der.
Et nytt kapittel på gammel mark
For My og Mats er huset kulminasjonen av en nesten livslang drøm. Men det er også begynnelsen på noe annet. Et sted som har vært soldatgård, jordbruk, sommertorp og ødegård har igjen blitt et levende bosted.
Det gamle huset er der fortsatt. Røysene er der fortsatt. Beitemarkene er der fortsatt. Men nå har stedet fått enda et lag: et moderne hjem som ikke prøver å viske ut historien, men leve videre med den.
— Nå ser vi frem til å forankre oss her, sier de.
Det er et vakkert ord i sammenhengen. Forankre. Som om huset ikke bare er bygget på stedet, men langsomt har fått feste i det. I marken, i landskapet og i fortellingen som begynte lenge før My og Mats kom dit.
Og som nå fortsetter.
Fakta om Strå arkitekter
Strå arkitekter er et arkitektstudio i Oslo som arbeider med bygninger, rom og steder der håndverk, bærekraft, nøyaktighet og glede får møtes. I sin egen beskrivelse fremhever de en følsomhet for natur, eksisterende miljøer og sosiale sammenhenger. For My og Mats ble Strå et naturlig valg fordi deres husdrøm handlet om nettopp dette: et enkelt, ærlig og moderne hus som ikke stiller seg over landskapet, men i nær relasjon til det.
Fakta om Wamsler W1-40
Wamsler W1-40 er Wamslers minste vedkomfyr, kun 40 centimeter bred. Den finnes i ulike utførelser og kan velges med for eksempel ståltopp eller glasskeramisk topp. Til tross for det nette formatet er den bygget for både varme og matlaging, med mulighet for rask koking, varmholding og enklere matlaging ved fyring. For My og Mats passet W1-40 spesielt godt fordi den forener vedkomfyrens praktiske funksjon med et renere og mer moderne formspråk.
Bilder Susanne Lundbäck